Enkeltmennesker blant millioner

Lanternen fikses. En hutong i Beijing.

Kina er for meg annerledes på så mange måter, men en av de største forskjellene fra Norge gjelder menneskene, og da snakker jeg ikke om utseende, men antall. De er så mange! I Norge kan du gå en tur og knapt møte et menneske, men det skjer ikke her. Det er folk overalt, og de tar ofte kontakt, enten for å fotografere oss, eller for å prate, finne ut hvor vi kommer fra, informere oss om at vi er svært lange, eller at de synes barna er pene. Men, selv om det er mye oppmerksomhet, mye stirring, har det aldri vært ubehagelig, for alle vi møter er hyggelige og positive, glade for å se oss, og vil gjerne prate.
Det kjennes fortsatt litt rart å konstant bli stoppet for fotografering, men samtidig har det gjort meg mer frimodig når det gjelder det å fotografere folk jeg ser rundt meg. Mer enn noe annet er det jo alle disse millionene som utgjør Kina, og her er et utvalg enkeltmennesker som vi har sett/møtt de siste ukene.

Den Forbudte by, Beijing

Barn som leker utenfor St. Joseph's kirke (Wangfujing-katedralen), Beijing.

Tai Chi i parken tidlig en morgen. (Himmeltempelparken, Beijing.)

Beijing.

Beijing

Beijing

Beijing

Lamatemplet

 Tilbakeblikk til en av dagene i Beijing, for litt over to uker siden: Vi besøkte Yonghe buddhistkloster og -tempel, populært kalt Lamatemplet. Her har det siden 1744 vært et levende kloster, og nåværende Dalai Lama har nylig vært her og undervist munkene. Her kommer troende buddhister for å be, og som besøkende blir vi tatt godt imot.

Vi kommer ut av undergrunnstasjonen og ut på en sterkt trafikkert gate,  men idet vi passerer porten til klosteret, er vi inne i en egen verden av fred og harmoni.

Så deilig det er å kunne sette seg på en benk, hvile såre føtter og slitne sinn, bare ta inn alt det vakre.  Og så, etter hvert, vandre en runde inne i denne oasen.

Som kristen kjenner jeg både undring, fred og varme ved å være her. Det rører meg å se de troende som kommer bærende på bunter av røkelsespinner og som bøyer seg i bønn foran altrene. Det er fullt mulig å være forankret i sin tro og samtidig respektere og kjenne ærbødighet overfor den som  andre mennesker bærer i hjertet.

Jeg låner ordene fra den amerikanske biskopen Robert Barron: "Det er stråler av Guds lys og godhet i alle de store religionene."

Den ene fargerike tempelbygningen etter den andre, små og store gårdsplasser, planter og trær, og det hele er innhyllet i røkelse, fuglesang og svak musikk.

Vi går gjennom templene, beundrer statuene og nyter freden. Her trengs ingen  skilt eller sprakende høyttalere som oppfordrer til stillhet, for her blir det helt naturlig å kun hviske eller snakke med lave stemmer.

Den 18 meter høye Buddah-statuen, skåret ut av ett stykke sandeltre

Hverdag i Kina

Sykkeltur på den gamle bymuren i Xi'an

I skrivende stund er vi i Xi'an, den gamle hovedstaden og keiserbyen. Her er det vår, noe som er deilig, etter kald vinter i Beijing. Trærne blomstrer, gresset grønnes og vi har pakket vekk ullongs og vanter.

Vi bor i leilighet (6. etasje uten heis, så vi får masse trim) på universitetets campus (Xi'an University of Technology), og dette er vårt hjem i nesten tre uker. Her har vi mye hverdagsliv (hvis det kan kalles det, når alt er så forskjellig fra den hverdagen vi kjenner) med jobb og skole. Jon Yngve har kontor sammen med en annen professor, en kort spasertur fra leiligheten, Kristine har hjemmekontor på soverommet, og barna har hjemmeklasserom på henholdsvis kjøkken og barnerom.

Til tross for småting som ikke funker (deriblant internettilkobling, som aldri varer lenge om gangen), verdens minste varmtvannstank, og strømmen som går akkurat når en står i dusjen, på et lite bad uten vindu, koser vi oss masse her! Det er fint å ha sitt eget, kunne flytte inn, ikke bare bo i koffert, og leiligheten er lys og koselig, med alt gjort i stand for oss. Kjøkkenet er innredet, komplett med spisepinner, asjetter og boller. (Selvsagt ingen gafler og kniver, og det gjelder også for alt som er av restauranter, men vi savner det heller ikke. Barna har blitt kjempeflinke med spisepinner!)

Til lunsj går vi enten ut på en av de små restaurantene som ligger langs gaten som går forbi campus, hvor vi spiser nudel- eller grønnsaksuppe og drikker te, eller vi kjøper med oss baozi, små dampkokte boller, fylt med grønnsaker eller kjøtt, og spiser ved kjøkkenbordet hjemme i leiligheten. På ettermiddagen går vi turer i nabolaget, i parken, eller vi spiller bordtennis på idrettsplassen her inne på campus. Det er også deilig å bare være hjemme uten den helt store agendaen, bare drikke te, lese bøker eller spille spill, mens fuglesang, musikk og utallige stemmer kommer inn gjennom de åpne vinduene.

 Vår nærmeste, lille gate, hvor vi kjøper mat.

I dag er det lørdag, og det regner for første gang siden vi kom til Kina for litt over to uker siden, noe som kjennes godt, for det var blitt svært støvete her. Vi tar det med ro innendørs, og jeg nytter sjansen til å skrive ned noen inntrykk. Det er så mye som er annerledes, og læringskurven er bratt, både for barn og voksne, med mange overraskelser og frustrasjoner. Noe av det en lærer av å reise, er å ta ting som de kommer, og det er virkelig sant i Kina. Men ikke alltid, selvsagt. Noen ganger må vi prøve å gjøre noe med situasjonen, som da avløpet var tett, og innholdet fra doen kom opp av dusjsluket... Hjelpe meg, som det så ut! Vi fikk til slutt tak i rørlegger (men det tok noen dager) og det var en selsom opplevelse da denne kun snakket kinesisk. Men, problemet ble omsider løst, badet rundvasket og vi kunne igjen trekke ned i do og dusje, noe som nå føles akkurat som den luksusen det faktisk er!

Det er ikke bare-bare å være utlending i Kina, for svært få kan snakke annet enn kinesisk, og skilt, bruksanvisninger, menyer er som regel også kun på kinesisk. Det siste året har jeg jobbet med å lære meg språket, og det lille jeg kan gjør stor forskjell for oss, men hjelpe meg så vanskelig det er! Det å få kjøpt seg noe å spise, eller komme seg på rett buss i rett retning, er som å følge et skattekart med hemmelige koder. I tillegg til alle de kinesiske tegnene vi ikke forstår, er det også så mange sosiale regler, måter å oppføre seg på, selvfølgeligheter som ikke er selvfølgelige for oss. Jeg sier til barna at dette er god lærdom for dem, for nå får de - så vidt - kjenne på kroppen hvordan det er å komme som fremmed til Norge uten å beherske språket og kjenne kulturen.

Beijing.

Noe vi slett ikke var klar over, var hvor sjeldne vi kom til å bli som ikke-asiatiske utlendinger. Vi er jo vandrende blikkfang samme hvor vi går! Små barn stirrer, peker og roper på foreldrene sine, men også voksne glor uhemmet. De modigste stopper oss og spør hvor vi kommer fra. Allerede første kvelden, på den himmelske freds plass i Beijing, ble vi nærmest overfalt av mennesker som ville bli fotografert sammen med oss, eller som dyttet barn eller besteforeldre inntil oss og knipset i vei. I begynnelsen var vi  forundret og litt brydd over all denne oppmerksomheten, og det hele virket litt komisk, vi følte oss som ufrivillige kjendiser. Nå er vi blitt vant til det, og vi har lært av kinesiske venner at for mange her er det svært spennende å se en utlendig, og for ungdommer kan det å ha snakket med en eller fotografert en som oss gi status i vennegjengen. Det kan gå lang tid mellom hver gang de får sjansen, og for barna kan det være aller første gang! Selv vi, som oppsøker attraksjoner og historiske steder, kan gå i dagevis uten å se en eneste ikke-asiater, og når vi først ser en eller to, tar vi oss selv i å stirre, vi også.

Den lett befolkede fingermat-gata ved Wanfujing, Beijing, sent en fredags kveld. (Finner du europeeren?)

Den forbudte by

Å reise til Kina er så mye. Det er på svært mange måter å bli dyttet ut av det vante, ut av komfortsonen. Det er så mye som slett ikke er slik du forventer deg at det skal være. Selvfølgeligheter er ikke lenger selvfølgelige. Folk gjør merkelige ting, og du forstår ganske raskt at det gjør du også, sett i deres øyne.

I Beijing går vi ut og inn av forskjellige historiske epoker, men samtidig er det noe som binder det hele sammen. Det kinesiske. Språket, skriften som er overalt, på enorme plakater, bannere, skjermer. Musikken. Dansen. Menneskene.

Historien er nærværende, og den er sammensatt. Den strekker seg over tusenvis av år.  Deler av Beijing viser den nye tids Kina, med vestlige motebutikker, hoteller og restauranter. I hutongene, de tradisjonelle nabolagene, bor mennesker tett i tett, med gater som labyrinter. Her er det som om tiden har stått stille, som om den ikke gjelder. Sykler, katter, mopeder og lekende barn om hverandre.

På den himmelske freds plass marsjerer soldatene, og det enorme portrettet av Mao dominerer den ene siden av plassen. De veldige, overdimensjonerte bygningene og svært brede gatene viser oss Folkerepublikken Kinas maktsentrum, og alt er glatt, ordentlig - og storslagent.

Men, vi går gjennom porten inn til Den forbudte by, og med ett befinner vi oss flere hundre år tilbake i tiden, til den gangen Kina var styrt av en eneveldig keiser.  Det enorme palasset består av mange hundre bygninger, nær ti tusen rom, og det hele er spredt ut mellom store, åpne plasser, med symmetri og harmoni. Her inne bodde keiseren med sin kone, alle konkubinene og barna. Samt hoffet, funksjonærer og tjenere.

Hele det store området er rammet inn av en høy mur, og en over 50 meter bred vollgrav. Den forbudte by var nettop det. Forbudt. For alle andre enn dem keiseren tillot å komme inn. Vi går opp majestetiske, lange trapper og går inn i hall etter hall, stadig nye rom. I det fjerne skimter vi det moderne Bejing, så vidt, men hit når ikke lydene av gatene, storbyen. Her inne er det stille, og det ligger en særegen stemning over området.

Overalt er sterke farger, særlig rødt og gull, som var farger forbeholdt keiseren og hans familie, og symboler som dragen, føniks-fuglen, elefanten og skilpadden. Vi lærer om de forskjellige områdene, om hvordan de store, ytre bygningene ble brukt til representasjon og seremonier, om templene hvor det ble ofret til døde forfedre, og om at den indre delen av palasset, hvor husene er merkbart mindre, var keiserens private områder. Her er skyggefulle gårdsplasser og paviljonger, og her er hagen, hvor sjelen kan falle til ro.

Helt siden det vi kaller høymiddelalderen og fram til revolusjonen i 1911 var dette den kinesiske keiserens egen verden. Nå kan vi komme inn her, og hvilken opplevelse det er! Når vi kommer ut av den forbudte by, helt i nordenden, er det litt som å våkne etter en drøm, eller gå ut av kinosalen. Men alt er fortsatt annerledes enn hjemme. Det å få tatt riktig buss kan være en artig sport, for ikke å snakke om å vite hva vi spiser. Bratt læringskurve, det er sikkert, men så gøy det er!

Fra utsiden av muren, med vollgraven i forgrunnen.

Vi blir stadig stoppet med spørsmål om å få fotografere oss. Her er det Alma som foreviges.

Her ble Puyi, den siste keiseren kronet. Han var bare to år gammel...