Oppdagelsesferd: Den forbudte by

Å reise til Kina er så mye. Det er på svært mange måter å bli dyttet ut av det vante, ut av komfortsonen. Det er så mye som slett ikke er slik du forventer deg at det skal være. Selvfølgeligheter er ikke lenger selvfølgelige. Folk gjør merkelige ting, og du forstår ganske raskt at det gjør du også, sett i deres øyne.

I Beijing går vi ut og inn av forskjellige historiske epoker, men samtidig er det noe som binder det hele sammen. Det kinesiske. Språket, skriften som er overalt, på enorme plakater, bannere, skjermer. Musikken. Dansen. Menneskene.

Historien er nærværende, og den er sammensatt. Den strekker seg over tusenvis av år. Deler av Beijing viser den nye tids Kina, med vestlige motebutikker, hoteller og restauranter. I hutongene, de tradisjonelle nabolagene, bor mennesker tett i tett, med gater som labyrinter. Her er det som om tiden har stått stille, som om den ikke gjelder. Sykler, katter, mopeder og lekende barn om hverandre.

På den himmelske freds plass marsjerer soldatene, og det enorme portrettet av Mao dominerer den ene siden av plassen. De veldige, overdimensjonerte bygningene og svært brede gatene viser oss Folkerepublikken Kinas maktsentrum, og alt er glatt, ordentlig - og storslagent.

Men, vi går gjennom porten inn til Den forbudte by, og med ett befinner vi oss flere hundre år tilbake i tiden, til den gangen Kina var styrt av en eneveldig keiser. Det enorme palasset består av mange hundre bygninger, nær ti tusen rom, og det hele er spredt ut mellom store, åpne plasser, med symmetri og harmoni. Her inne bodde keiseren med sin kone, alle konkubinene og barna. Samt hoffet, funksjonærer og tjenere.

Hele det store området er rammet inn av en høy mur, og en over 50 meter bred vollgrav. Den forbudte by var nettop det. Forbudt. For alle andre enn dem keiseren tillot å komme inn. Vi går opp majestetiske, lange trapper og går inn i hall etter hall, stadig nye rom. I det fjerne skimter vi det moderne Bejing, så vidt, men hit når ikke lydene av gatene, storbyen. Her inne er det stille, og det ligger en særegen stemning over området.

Overalt er sterke farger, særlig rødt og gull, som var farger forbeholdt keiseren og hans familie, og symboler som dragen, føniks-fuglen, elefanten og skilpadden. Vi lærer om de forskjellige områdene, om hvordan de store, ytre bygningene ble brukt til representasjon og seremonier, om templene hvor det ble ofret til døde forfedre, og om at den indre delen av palasset, hvor husene er merkbart mindre, var keiserens private områder. Her er skyggefulle gårdsplasser og paviljonger, og her er hagen, hvor sjelen kan falle til ro.

Helt siden det vi kaller høymiddelalderen og fram til revolusjonen i 1911 var dette den kinesiske keiserens egen verden. Nå kan vi komme inn her, og hvilken opplevelse det er! Når vi kommer ut av den forbudte by, helt i nordenden, er det litt som å våkne etter en drøm, eller gå ut av kinosalen. Men alt er fortsatt annerledes enn hjemme. Det å få tatt riktig buss kan være en artig sport, for ikke å snakke om å vite hva vi spiser. Bratt læringskurve, det er sikkert, men så gøy det er!