Hverdag i Kina

Sykkeltur på den gamle bymuren i Xi'an

I skrivende stund er vi i Xi'an, den gamle hovedstaden og keiserbyen. Her er det vår, noe som er deilig, etter kald vinter i Beijing. Trærne blomstrer, gresset grønnes og vi har pakket vekk ullongs og vanter.

Vi bor i leilighet (6. etasje uten heis, så vi får masse trim) på universitetets campus (Xi'an University of Technology), og dette er vårt hjem i nesten tre uker. Her har vi mye hverdagsliv (hvis det kan kalles det, når alt er så forskjellig fra den hverdagen vi kjenner) med jobb og skole. Jon Yngve har kontor sammen med en annen professor, en kort spasertur fra leiligheten, Kristine har hjemmekontor på soverommet, og barna har hjemmeklasserom på henholdsvis kjøkken og barnerom.

Til tross for småting som ikke funker (deriblant internettilkobling, som aldri varer lenge om gangen), verdens minste varmtvannstank, og strømmen som går akkurat når en står i dusjen, på et lite bad uten vindu, koser vi oss masse her! Det er fint å ha sitt eget, kunne flytte inn, ikke bare bo i koffert, og leiligheten er lys og koselig, med alt gjort i stand for oss. Kjøkkenet er innredet, komplett med spisepinner, asjetter og boller. (Selvsagt ingen gafler og kniver, og det gjelder også for alt som er av restauranter, men vi savner det heller ikke. Barna har blitt kjempeflinke med spisepinner!)

Til lunsj går vi enten ut på en av de små restaurantene som ligger langs gaten som går forbi campus, hvor vi spiser nudel- eller grønnsaksuppe og drikker te, eller vi kjøper med oss baozi, små dampkokte boller, fylt med grønnsaker eller kjøtt, og spiser ved kjøkkenbordet hjemme i leiligheten. På ettermiddagen går vi turer i nabolaget, i parken, eller vi spiller bordtennis på idrettsplassen her inne på campus. Det er også deilig å bare være hjemme uten den helt store agendaen, bare drikke te, lese bøker eller spille spill, mens fuglesang, musikk og utallige stemmer kommer inn gjennom de åpne vinduene.

 Vår nærmeste, lille gate, hvor vi kjøper mat.

I dag er det lørdag, og det regner for første gang siden vi kom til Kina for litt over to uker siden, noe som kjennes godt, for det var blitt svært støvete her. Vi tar det med ro innendørs, og jeg nytter sjansen til å skrive ned noen inntrykk. Det er så mye som er annerledes, og læringskurven er bratt, både for barn og voksne, med mange overraskelser og frustrasjoner. Noe av det en lærer av å reise, er å ta ting som de kommer, og det er virkelig sant i Kina. Men ikke alltid, selvsagt. Noen ganger må vi prøve å gjøre noe med situasjonen, som da avløpet var tett, og innholdet fra doen kom opp av dusjsluket... Hjelpe meg, som det så ut! Vi fikk til slutt tak i rørlegger (men det tok noen dager) og det var en selsom opplevelse da denne kun snakket kinesisk. Men, problemet ble omsider løst, badet rundvasket og vi kunne igjen trekke ned i do og dusje, noe som nå føles akkurat som den luksusen det faktisk er!

Det er ikke bare-bare å være utlending i Kina, for svært få kan snakke annet enn kinesisk, og skilt, bruksanvisninger, menyer er som regel også kun på kinesisk. Det siste året har jeg jobbet med å lære meg språket, og det lille jeg kan gjør stor forskjell for oss, men hjelpe meg så vanskelig det er! Det å få kjøpt seg noe å spise, eller komme seg på rett buss i rett retning, er som å følge et skattekart med hemmelige koder. I tillegg til alle de kinesiske tegnene vi ikke forstår, er det også så mange sosiale regler, måter å oppføre seg på, selvfølgeligheter som ikke er selvfølgelige for oss. Jeg sier til barna at dette er god lærdom for dem, for nå får de - så vidt - kjenne på kroppen hvordan det er å komme som fremmed til Norge uten å beherske språket og kjenne kulturen.

Beijing.

Noe vi slett ikke var klar over, var hvor sjeldne vi kom til å bli som ikke-asiatiske utlendinger. Vi er jo vandrende blikkfang samme hvor vi går! Små barn stirrer, peker og roper på foreldrene sine, men også voksne glor uhemmet. De modigste stopper oss og spør hvor vi kommer fra. Allerede første kvelden, på den himmelske freds plass i Beijing, ble vi nærmest overfalt av mennesker som ville bli fotografert sammen med oss, eller som dyttet barn eller besteforeldre inntil oss og knipset i vei. I begynnelsen var vi  forundret og litt brydd over all denne oppmerksomheten, og det hele virket litt komisk, vi følte oss som ufrivillige kjendiser. Nå er vi blitt vant til det, og vi har lært av kinesiske venner at for mange her er det svært spennende å se en utlendig, og for ungdommer kan det å ha snakket med en eller fotografert en som oss gi status i vennegjengen. Det kan gå lang tid mellom hver gang de får sjansen, og for barna kan det være aller første gang! Selv vi, som oppsøker attraksjoner og historiske steder, kan gå i dagevis uten å se en eneste ikke-asiater, og når vi først ser en eller to, tar vi oss selv i å stirre, vi også.

Den lett befolkede fingermat-gata ved Wanfujing, Beijing, sent en fredags kveld. (Finner du europeeren?)