Den Kinesiske Mur

Etter å ha vært i Beijing i nesten en uke, dro vi ut av den enorme storbyen. Målet var å se den kinesiske mur, og forhåpentligvis også få gått en tur på den. Det ganske nye toget som tar reisende rett fra byen til et av de mest populære stedene ved muren, var ute av drift, noe vi heldigvis fant ut noen dager på forhånd, og dermed kunne forandre planene. Nå ble det bilskyss i stedet, til en annen, ikke fullt så beferdet del av muren. Etter bare en drøy times kjøring fra Beijing var vi der, ved Juyoungguan. Vi hadde sett for oss horder av turister, men her var det slett ikke mange. Mye av tiden føltes det som om vi hadde den kinesiske mur for oss selv!

Så spesielt å se denne muren, som jeg har hørt om hele mitt liv! Og, så deilig å være midt i naturen etter dagene i den store, store byen. Her er et av de viktigste fjellpassene fra gammel tid, og vi forsto etter hvert hvorfor det ikke var så mange andre her, for denne delen av muren er svært bratt! Det går nærmest loddrett enkelte steder, og overflaten på muren er bygd som en trapp, med høye trinn, og til tider er det mer som å klatre enn å gå.

Vi hadde avtalt å være tilbake ved bilen etter to timer, noe som passet helt greit. Vi kom oss opp til fjellpassets høyeste punkt, hvor muren begynte nedstigningen til neste dal, og utsikten var fantastisk!

Det var ganske kaldt, rundt null grader og luften var frisk, men solen varmet etter hvert godt, og de få snøfnuggene som kom helt mot slutten av turen, da vi spiste lunsj i en liten landsby nær muren, føltes eksotiske og fine.

Den kinesiske mur ble bygd gjennom hundrevis av år. Ikke som et stort byggeprosjekt, men frittstående biter, som etter hvert ble bundet sammen, til denne vanvittige konstruksjonen som strekker seg fra vest til øst, og som var Kinas viktigste forsvarsverk mot fiender i nord. På tårnene, som er spredt ut med jevne mellomrom, ble det brent ulvemøkk til røyksignaler mellom tårnene og ned til byene og soldatene.

Den forbudte by

Å reise til Kina er så mye. Det er på svært mange måter å bli dyttet ut av det vante, ut av komfortsonen. Det er så mye som slett ikke er slik du forventer deg at det skal være. Selvfølgeligheter er ikke lenger selvfølgelige. Folk gjør merkelige ting, og du forstår ganske raskt at det gjør du også, sett i deres øyne.

I Beijing går vi ut og inn av forskjellige historiske epoker, men samtidig er det noe som binder det hele sammen. Det kinesiske. Språket, skriften som er overalt, på enorme plakater, bannere, skjermer. Musikken. Dansen. Menneskene.

Historien er nærværende, og den er sammensatt. Den strekker seg over tusenvis av år.  Deler av Beijing viser den nye tids Kina, med vestlige motebutikker, hoteller og restauranter. I hutongene, de tradisjonelle nabolagene, bor mennesker tett i tett, med gater som labyrinter. Her er det som om tiden har stått stille, som om den ikke gjelder. Sykler, katter, mopeder og lekende barn om hverandre.

På den himmelske freds plass marsjerer soldatene, og det enorme portrettet av Mao dominerer den ene siden av plassen. De veldige, overdimensjonerte bygningene og svært brede gatene viser oss Folkerepublikken Kinas maktsentrum, og alt er glatt, ordentlig - og storslagent.

Men, vi går gjennom porten inn til Den forbudte by, og med ett befinner vi oss flere hundre år tilbake i tiden, til den gangen Kina var styrt av en eneveldig keiser.  Det enorme palasset består av mange hundre bygninger, nær ti tusen rom, og det hele er spredt ut mellom store, åpne plasser, med symmetri og harmoni. Her inne bodde keiseren med sin kone, alle konkubinene og barna. Samt hoffet, funksjonærer og tjenere.

Hele det store området er rammet inn av en høy mur, og en over 50 meter bred vollgrav. Den forbudte by var nettop det. Forbudt. For alle andre enn dem keiseren tillot å komme inn. Vi går opp majestetiske, lange trapper og går inn i hall etter hall, stadig nye rom. I det fjerne skimter vi det moderne Bejing, så vidt, men hit når ikke lydene av gatene, storbyen. Her inne er det stille, og det ligger en særegen stemning over området.

Overalt er sterke farger, særlig rødt og gull, som var farger forbeholdt keiseren og hans familie, og symboler som dragen, føniks-fuglen, elefanten og skilpadden. Vi lærer om de forskjellige områdene, om hvordan de store, ytre bygningene ble brukt til representasjon og seremonier, om templene hvor det ble ofret til døde forfedre, og om at den indre delen av palasset, hvor husene er merkbart mindre, var keiserens private områder. Her er skyggefulle gårdsplasser og paviljonger, og her er hagen, hvor sjelen kan falle til ro.

Helt siden det vi kaller høymiddelalderen og fram til revolusjonen i 1911 var dette den kinesiske keiserens egen verden. Nå kan vi komme inn her, og hvilken opplevelse det er! Når vi kommer ut av den forbudte by, helt i nordenden, er det litt som å våkne etter en drøm, eller gå ut av kinosalen. Men alt er fortsatt annerledes enn hjemme. Det å få tatt riktig buss kan være en artig sport, for ikke å snakke om å vite hva vi spiser. Bratt læringskurve, det er sikkert, men så gøy det er!

Fra utsiden av muren, med vollgraven i forgrunnen.

Vi blir stadig stoppet med spørsmål om å få fotografere oss. Her er det Alma som foreviges.

Her ble Puyi, den siste keiseren kronet. Han var bare to år gammel...

Kina med familien

Foto: Lonely Planet

Det engelske språket har et nytt ord: Worldschooling. Det assosieres først og fremst med familier som er konstant på reise og underviser barna selv, men det kan også forstås som en innstilling til læring og til livet generelt. Eli Gerzon, som oppfant ordet, sier: Det er når en aktivt opplever og lærer fra verden rundt en: Hjemmet, familien, venner, fremmede med all slags bakgrunner, bibliotek, parker, sport, skoger, skoler, byer og selvsagt verden og internett. Det legger også vekt på at det alltid er mer å lære fra denne fantatiske, vidunderlige, komplekse verden, uavhengig av om man har videregående, er doktor eller selvlært.

Jeg føler meg helt hjemme i dette synet på læring. Livslæring, kan vi kalle det, eller verdenslæring, og jeg innser, når jeg ser meg tilbake på tiden som har gått, at vi er en worldschooling/verdenslæringsfamilie". Vi har fire barn, født i tre land, og selv om vår base har vært i Norge de siste 16 årene, oppholder vi oss med ujevne mellomrom andre steder, enten det er en uke i Firenze,  et par uker i Marokko eller et halvår i USA. Vi skriver barna ut av skolen, og vi tar ansvaret for deres opplæring, noe vi jo også faktisk gjør når vi er hjemme, selv om barna da går på vanlig, norsk skole. Hjemme hos oss er det alltid et lett kaos av bøker, tegnesaker, musikk, film, spill og byggesystemer. Bortsett fra på badet, er det bøker i absolutt alle rom, og den gamle globusen er blikkfang i stua. Vi vedlikeholder fremmedspråk gjennom filmer, bøker og dataspill, og huset bærer preg av landene vi har bodd i. 

Barna vokser opp og får en internasjonal innstilling. De er norske, men først og fremst innbyggere av vår alles, fantastiske Jord. Vi har venner fra alle kanter av verden, fra mange kulturer og livssyn, og jeg håper barna selv kan bli "brobyggere" når de vokser opp, være med på å øke forståelse og toleranse i verden, samt ta ansvar.

På kortere reiser, kjører vi "hjemmeskole" underveis, men hvis vi er over lengre tid et sted, har vi barna på skole der vi er. Derfor har mine barn gått på vanlige, amerikanske skoler i Seattle og vanlige, franske skoler i Paris, Dijon og Saint-Etienne. 

Om bare noen dager, går reisen til Kina. Vi skal være borte i halvannen måned, og akkurat nå flagrer sommerfuglene for fullt, og vi planlegger og pakker. Noen skolebøker er med, og det blir dager med hjemmeskole, men mest av alt tror jeg det blir livslæring, og det gjelder i høyeste grad også for oss voksne!

Firenze

I høst reiser jeg til Firenze for tredje året på rad, og jeg gleder meg! Bildet er tatt tidlig på morgenen, rett etter at solen har stått opp over Arno og Ponte Vecchio.

Paris - i impresjonistenes fotspor

7.-10. april, når våren er på det vakreste, reiser vi til Paris og går i impresjonistenes fotspor. Vi ser utvalgte mesterverk, oppdager ukjente perler og tar toget ut av byen, til landsbyer og steder hvor impresjonistene malte. Vi besøker Monets hus og vakre hage, der han laget sine berømte vannliljebilder, og vi besøker Van Goghs siste bolig. Vi utforsker parker og hager hvor kirsebærtrærne nå står i full blomst, og vi gjør impresjonistenes stamsteder til våre egne, når vi setter oss ned for et glass eller en kopp. Miniforelesninger om impresjonistenes liv og kunst og deilige måltid blir høydepunkt hver dag.

Dette blir gøy!

Paris...

I september reiser vi til Paris igjen. Fortauscaféer, kunst, forelesninger, vandringer og evige minner...

In September we go to Paris again. Sidewalk cafés, art, lectures, walks and eternal memories.

Firenze i oktober!

15. - 18. oktober går reisen til Firenze. Her får vi se noe av verdens mest berømte kunstverk, og gjennom miniforelesninger lærer vi om historien som har formet denne helt spesielle byen. Vi bor i et renessansepalass, en severdighet i seg selv, og vi nyter gode måltid på restauranter som Firenzes innbyggere selv foretrekker.